– Jeg bare er den jeg er. Kanskje det er provoserende?

Har du en drøm, noe du tror på, noe du vil gjøre, så gjør det, sier den kjente billed­kunstneren Unni Askeland.

Selv var hun ikke sen med å følge dette valgspråket. Allerede seksten år gammel visste hun at det var kunstner hun skulle bli, og veien gikk via flere kunstskoler til Statens kunstakademi. Talentet lå i familien, men selv var hun den første som tok skrittet, forteller hun til Documents Elena Angelina Figenschau i dette intervjuet.

Ferden har gått både til New York og Kabelvåg i Lofoten, og underveis er hun blitt innkjøpt av Nasjonalmuseet og en rekke privatkunder. Hun lager mer enn bare store malerier. Askeland har også illustrert en CD av Kari Bremnes.

For tiden er hun aktuell med separat­utstillingen «Flytt deg», som går landet rundt. Den handler om ubesvart kjærlighet og omfatter også selvportrett. Prosjektet har også resultert i en illustrert bok med dikt av Askeland, som hun selv leser opp.

Kunsten transcenderer fra hendelser i livet som gjør noe med henne, forteller den usnobbete, familie­kjære og likefremme billed­kunstneren til Document, som er på besøk hjemme hos henne på Kløfta, hvor hun også har ett av sine to atelierer.

Kunst er hardt arbeid, forteller hun, men hun kunne ikke tenke seg å holde på med annet, og håper at hun dør mens hun fremdeles jobber. Hun har likevel en positiv innstilling til livet, og oppfordrer alle til større selvrespekt.

Askelands personlige stil er gjenkjennelig, og hun er en folkets kunstner på mer enn én måte. Etter koronatiden fikk folk dårligere råd, så hun produserte trykk og solgte dem til en pris de fleste kunne betale, forteller hun.